Jeg river av meg trøya, sykkelskoene og tightsen før jeg stuper ut i den iskalde elva. Svømmer det jeg kan i strømmen, og kaver meg ut til bøya for å stemple, vel vitende om at fem timer og 40 minutters blodslit snart vil være over. På vei tilbake mot land kommer krampene for fullt og panikken sprer seg i kroppen. Fast bestemt og med et klart mål for øyet kjemper jeg meg opp på land og hiver på skoene. I det jeg skal ta på meg trøya oppdager jeg det. Stemplingsbrikka er borte. Jeg ser desperat rundt meg, men den må ha forsvunnet i elva!

Vi skrur klokka de nesten seks timene tilbake. Sammen med Bård Smestad og over 400 hundre andre står jeg på start i min første multisportkonkurranse, AIM Challenge Hemsedal. Konseptet er enkelt, vi skal i startøyeblikket få utdelt kart over Hemsedal med mange poster inntegna. Postene gir fra en til 15 poeng avhengig av beliggenhet og vanskelighetsgrad. På noen poster må det klatres, padles, svømmes for å få stemplet. Hvert lag består av to personer som må holde sammen i gjennom hele konkurransen. Sammen skal laget velge en rute hvor de i løpet av seks timer får samlet flest mulig poeng ved å sykle eller løpe.

Kart AIM Challenge 2010

Bård har vært i toppen i denne konkurransen mange år på rad, og vant senest i fjor. Vi har derfor et mål om å kjempe i toppen også i år. Etter en rask titt på kartet setter vi full fart mot postkode 51, som er klatring. I frykt for at det her vil bli stor kø senere på dagen. Deretter har vi bestemt oss for å dra syklene 900 meter oppover på sti, i håp om å kunne sykle videre fra Myljofjellet. Stiene viser seg å være dårlige og det blir mye trilling og bæring, også kalt “hike-a-bike”. De første poengene går sakte og tida fort. Vi er i sterk tvil om taktikken vi har valgt, og sliter oss framover på sti som føles mer lik en steinrøys.

Etterhvert kommer vi ut på bedre vei, og plukker poster på sykkel, med korte avstikkere på beina. På sykkelsetet er vi ganske gevne, men Bård har vært litt syk etter Birkebeinerrittet sist helg, så jeg er klart sprekest i løpinga. Derfor tar vi etterhvert fram strikken og jeg “tauer” Bård på de korte løpestrekningene. Slik utjevner vi forskjellen og kan holde et høyt tempo hele veien.

Mot slutten ligger det mange poster med lave poengsummer som vi kan plukke med oss og samtidig enkelt beregne tida vi har igjen veldig nøyaktig. De siste timene blir borte på et blunk, men vi har god flyt og en følelse av at dette kommer til å bli skikkelig bra. Mot slutten gjør vi unna nok en klatrepost i Hemsedal sentrum, før det fatale altså skjer: Brikka jeg hadde rundt halsen forsvinner i elva.

Jeg forstår med en gang at alt håp er ute og blodslitet forgjeves. Har aller mest lyst til å bare legge meg ned å grine.

Vi ser en stund etter brikka, før vi gir opp og sykler opp til mål for i alle fall å være inne til tidsfristen.

Skuffelsen er enorm. Vi regner sammen poengene våre etter målgang, selv om vi aldri vil få noe offisielt resultat. Konklusjonen er oppløftende, men gjør ikke skjebnen noe mindre sur.  Med postene vi hadde tatt frem til brikka ble borte ville vi blitt nummer to (333,6). Hvis vi i tillegg hadde tatt de tre postene vi hadde planlagt på veien opp til mål (34, 57 og 60, totalt 10,1 poeng) ville vi vunnet med 0,8 poengs margin. Det er klart at vi aldri vil kunne si sikkert om vi hadde funnet disse uten problemer i løpet av 18 minutter som GPS’en viser vi hadde når jeg hadde kommet på land. Men jeg anser det som svært sannsynlig…

Premieutdelinga på kvelden kan regnes som ren tortur. Å se de tre beste lagene få utdelt turutstyr til mange tusen kroner svir når vi vet at vi også burde stått på pallen i dag.

Historien er ikke slutt. For neste dag skjer noe helt usannsynlig! Vi bestemmer oss for å ta en tur nedom elva på vei hjem. Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg hadde absolutt ingen tro på at brikka skulle dukke opp i en stille bakevje. Vi ser oss rundt noen minutter, både fra begge sider av elva, og fra brua over. Til brikka er det festa en knall-gul jojo av typen man bruker til heiskortet i skibakken, og en rem til å ha rundt halsen. Jeg har som sagt egentlig gitt opp, mens Bård tusler litt nedover elvebredden står jeg på brua og stirrer på plassen der det skjedde. Da plutselig får jeg øye på noe lite og gult, som ligger på bunnen. Kan det virkelig være? Har den blitt liggende på bunnen i et stilleparti like på skrå nedenfor der jeg gikk i land?

Jeg stormer ned til elvebredden og synes prikken ligner veldig. Deretter roper jeg på Bård. Han er ikke i tvil, og kler av seg før han stuper ut i vannet. Men det er for dypt, og for kaldt. Lufta blir slått ut av kroppen med en gang man dykker. Lysbrytingen gjør at vi blir lurt, den ligger mye dypere enn jeg tror, og selv om den synes godt over vannet, er det umulig å se noe uten svømmebriller nede på dypet.

Jeg kler av meg, og manner meg opp for et forsøk. Har egentlig ikke lyst, og gårsdagens bad sitter friskt i minnet. Trekker pusten dypt flere ganger, kvier meg, men stuper. Synes jeg svømmer langt nedover, ser ingenting. Skimter kanskje en kontrast på dypet. Når bunnen, griper rundt meg. Der! Jeg har reima! Mister den nesten, ser fortsatt ingenting der nede, men griper den hard og svømmer oppover. Vel oppe er alt inntakt: brikka, reima og jojo’en.

Vi får levert brikka tilbake, og slipper i alle fall og erstatte den. I tillegg har vi et lite håp om at arrangøren vil lese den av og plassere oss på andreplass på listene. Det er stor forskjell og stå som “ikke godkjent” og nummer to!

Et par tørre fakta (før GPS gikk tom for batteri etter fem timer og 52 minutter):

• Distanse: 57,12 kilometer
• Stigning: 1739 meter

Vår taktikk ga ganske kort distanse og lite stigning. Men vi sparte neppe mye tid på dette i forhold til andre alternativer uten bæring av sykkel. Løpet kan også studeres på Garmin Connect.

Kort oppsummert ble dette et minne for livet, og en konkurranseform som ga mersmak. Arrangørene tilbød en fin løype og en strålende ramme rundt arrangementet. Kanskje stiller vi samme laget neste år? Da med brikke festa på en bedre måte og kun seier i blikket!

På vei hjem til Trondheim fikk vi oss en fantastisk joggetur over Knutshøe-ryggen ved Gjende. Dog med noe tunge bein. Nedenfor er noen bilder derfra, fra den mye omtalte elva og fra premieutdelinga, som Bård har tatt med mobilen.

Må si jeg er imponert av Ida Bobach fra Danmark, som knuste konkurrentene med ekstremt mye begge dager. Hun er virkelig storfavoritt i sommerens Junior VM.

Begge dager gjennomførte jeg gode løp, med kun en-to bommer hver dag. Noe som var bra nok til å bli kvalifisert til Junior VM i sommer. Men neste tur til Danmark er allerede nå til helgen, da er det samling for de som er tatt ut til Junior VM. Fokus her vil være lagbygging og få ordentlig flyt i dansk terreng. Men før den tid har jeg en Tysk eksamen å forberede.

Kart: Junior VM testløp langdistanse

Kart: Junior VM testløp mellomdistanse

Ingjerd Myhre, Oda wennemo og Maren Jansson Haverstad

NM-sprint var første gang jeg løp en sprint med både kvalifisering og finale. Dette ble en utrolig bra opplevelse hvor jeg hadde bestetid i mitt kvalifiseringsheat, etter et godt gjennomført løp uten de store feilene. Det var mange i Junior klassene spesielt på jentesiden som ble disket i kvalifiseringa på grunn av at de hoppet over gjerder og andre forbudte ting. Dette gjorde at jeg brukte mye tid i finalen på å granske kartet for å se at det faktisk var lov å løpe hvor jeg løp. Klarte aldri helt å få den fine flyten i orienteringa. Men kroppen var bra, så løpet holdt til en 3. plass og min første NM medalje i sprint. Det var spesielt gledelig at bare en i D19-20 løp fortere enn meg i finalen, denne klassen hadde samme løype som oss. Oda Wennemo vant min klasse foran Ingjerd Myhre.

Kart: NM sprint kvalifisering

Kart: NM sprint finale

På lørdag gjennomførte jeg et greit løp, med to mindre bom. Noe som holdt til 3. plass, 1 minutt og 22 sekunder bak Camilla Olausen som vant. På jakstarten startet ikke Camilla, jeg løp derfor ut som nummer to 1 minutt og 16 sekunder bak Synne Baklid, med Ingjerd Myhre få sekunder bak meg. Vi ble tidelig en trio, hvor jeg følte jeg hadde overtaket når det kom til o-teknikken. I sommerfuglen hadde jeg en annen variant enn Synne og Ingjerd. Etter den første sløyfen klarte jeg ikke lenger å konsentrere meg, noe som naturligvis førte til bom på begge postene på denne sløyfen. Her røk seieren. Synne klarte heller ikke å holde hodet kaldt i sommerfuglen, hun kom derfor likt som meg til fellesposten i sommerfuglen. Jeg orket ikke tanken på å komme i et spurtoppgjør mot henne, så da var det bare å gi alt jeg hadde for å løpe fra henne før spurten. Noe som lyktes, og jeg løp inn til 2. plass.

Kart: Craft Cup mellomdistanse

Kart: Craft Cup jaktstart

Maren stod øverst på pallen i Halden i natt. Foto: Arrangøren

Maren vant i går kveld NM-natt i Halden foran Ingjerd Myhre og Oda Wennemo. Dette ble dermed hennes første NM-gull, og en meget god start på den andre sesongen i D 17-18.

Gratulerer!

Også jeg og vår bror Eirik deltok, men vi er å finne lenger ned på listene i H 21.

• Resultater
• GPS-tracking H 21
• GPS-tracking D 21

I dag fortsetter Norwegian Spring med Vårstafetten, før det søndag er norgescup langdistanse. Maren vil sikkert legge ut kartet med veivalg fra i natt over helgen.

Minnekartet fra natt-NM

Det var sammen med resten av junior gjengen i Konnerud, pluss Marianne Andersen og to trenere jeg dro til Portugal for en ukes treningssamling i uke 8/9. Her møtte vi alt fra ferdig utsatt poster(som oftest pinner i bakken som var umulig å se), sol, regn, tett bush og fantastisk terreng.

Vi startet samlinga med fire dager i Evora hvor vi hadde 5 treningsøkter i tillegg til 1 løp. Her var det stort sett åpent, lite kupert terreng med stein formasjoner og gressbunn. Med andre ord ganske store kontraster til terrenget hjemme i Lier. En økt verdt å nevne var retningsøkta dag 3, som var i et terreng med litt oversvømte elver. Noe som førte til at flere av oss hadde nær døden opplevelser når vi ble tatt av strømmen i elva på vei over. En av de andre øktene gikk i et terreng som fort kunne vært hentet rett ut fra en eventyr film, med grønne, åpne enger med spredte høye trær. Hadde vært deilig om vi hadde hatt litt flere slike terreng i Norge. Her var vi også med på et lokalt løp.

Kart fra løpet

De tre siste dagene opphold vi oss i Lisboa. Her fikk vi testa sprintterrenget i sentrum, noe som var utrolig morsomt, men folksomt. Det er ikke vanlig at sprintene i Norge har trange smug, blind gater og trapper i alle retninger. Derfor var det ekstra morsomt å få prøve seg i en slik sprint. Shopping kom vi heller ikke utenom siden vi var i en storby.

Kart stafett trening med Vestfold/telemark

Nå føler jeg meg virkelig klar for å fortsette orienteringstreninga torsdag denne uka i Danmark.

Løpet

Jeg starta på tredje rekke, men var fort oppe som nummer ti av de som valgte mitt veivalg fra start. At de forreste hadde både motvind og litt snø i løypene gjorde det greit å henge med helt i starten. Men ganske tidlig skulle vi opp en slalåmbakke og jeg måtte slippe noen meter til løperne foran, da jeg ikke ville gå meg stiv så tidlig i løpet. Totalt skulle vi gå 24 kilometer (korteste veivalg) fordelt på tre runder. Jeg synes ikke det gikk veldig lett, men som sagt bedre en på mellomdistansen. Inn til første runding forstod jeg at jeg hadde hatt korteste gafling hele veien og veksla dermed som nummer 6.

Ut på andre runden var jeg blitt alene og jeg hadde forstått omtrent hvilke gaflingsvarianter løypeleggerne bød på. Derfor skjønte jeg også at jeg denne runden hadde alle de nest korteste gaflingene og etter nok en grei, men veldig slitsom runde veksla jeg nok en gang som nummer 6. Plasseringa hjalp allikevel lite da den lengste runden gjenstod.

Også siste runden gikk jeg det meste alene, på første fellespost kom svenskene Johan Granat og Erik Rost like foran meg, og det viste seg raskt at vi alle hadde samme lange gaflinga helt til slutt. Jeg synes Johan så sliten ut å prøvde å komme opp i ryggen, men det var lite krefter igjen og raskt ble jeg istedet henta inn av en tsjekker. Jeg prøvde hardt, men klarte likevel ikke å henge på mer enn noen hundre meter.

Slutten ble et slit, heldigvis gikk det for det meste nedover, og det kom ingen bakfra. Dermed kunne en sliten gutt sjangle rundt de siste postene og over målstreken til 20. plass. Min beste verdenscup-plassering, enn så lenge, og et greit løp. Ingen store feil og jeg kom meg greit gjennom selv om kroppen ikke kjennes ut til å være i toppform.

Løypa

Dessverre var nok løpet mer en fysisk enn en o-teknisk prøvelse. Til å være langdistanse bød den på lite veivalg, og et transportstrekk på ca. to kilometer som vi gikk alle rundene (7.-8. post på kartet nedenfor. Dette hadde alternative veivalg, men få lot seg lure.) Uansett er det slik skiorientering er, man kan møte hva som helst.

Jeg har foreløpig kun fått kartet fra den siste runden på langdistansen.

Kart: Mine veivalg fra sisterunden på langdistansen.

Nedenfor er også kartet mitt fra mellomdistansen.

Kart: Mine veivalg fra mellomdistansen.

12. plass til Maren

Også Maren gikk et bra løp, den såre halsen var blitt borte og hun endte til slutt på 12. plass. Maren var greit fornøyd med løpet, selv om hun heller ikke føler at formen er så bra som den bør. (Vi bor på forskjellige hoteller juniorene og seniorene, så jeg vet ikke så mye mer om løpet hennes.) Barbro Kvåle vant, mens Marie Asprusten ble nummer tre.

I morgen er det sprint på programmet, denne kan følges på arrangørens nettside. Jeg har trua på at de to gjennomkjøringene de første distansene har gitt i kombinasjon med dagens hvile skal gi det lille ekstra til morgendagens løp.

For vår del ser det nye året absolutt lyst ut. I helga ble O-treff med innlagt NM langdistanse arrangert, det endte med medalje til oss begge. Maren tok et overlegent gull, mens jeg fikk mitt gjennombrudd som senior med sølvmedalje.

Det har som sagt gått lenge siden vi har skrevet noe her, og som vanlig skyldes ikke det at det har skjedd lite, men tvert om at det har skjedd svært mye!

Venabu Open

Venabu Open var årets første norgescupløp i skiorientering. Dette var også det første løpet som skulle gjelde som uttak til junior-VM, verdenscup og EM, og derfor et svært viktig løp.

Jeg hadde lenge vært småsyk og var midt i en slitsom eksamenperiode. Musklene hadde ikke det kruttet jeg hadde håpa så lørdagens to sprinter var litt stang ut. Det gikk både tungt og jeg gjorde noen småfeil o-teknisk. Selv om jeg totalt sett var godt fornøyd med teknikken. Søndag var det mellomdistanse med fellesstart, et samla felt etter sommerfugl-gafflinga ga høy fart. Jeg var med feltet helt inn og ble nummer seks bare 27 sekunder bak vinner Hans Jørgen Kvåle. Det gikk tungt hele veien, men jeg klarte å mobilisere krefter til et godt resultat.

Maren hadde etter at hun fjernet deler av mandlene med laser i vår fortsatt hatt problemer med halsen. Hun hadde nå nylig fjernet restene og kunne derfor ikke delta, men gikk rolig igjennom løypene som trening.

• Resultater Venabu Open lørdag
• Resultater Venabu Open søndag

Uttak til verdenscup

Den første verdenscuprunden går i St. Petersburg til helgen. Men ettersom det må visum til for å få reise inn i Russland måtte lagene taes ut etter løpene på Venabu. Det gikk som jeg frykta etter den helgas resultater, jeg var syvendemann i køen, Norges kvote var på seks mann.

Lygnaløpet og Camp Lygna

Tredje juledag var det klart for norgescuprenn igjen, også dette viktig som uttaksløp. Både jeg og Maren hadde vært friske og trent bra en stund. Løpet ble en bra opptur. Maren ble nummer tre i D17-20 og jeg nummer ni i et startfelt med mange gode svensker.

Det var rot rundt en startpost ved kartbytte som ikke alle løperne var innom, det ble derfor i ettertid bestemt at strekket skulle bli strøket når dette skulle brukes til framtidige laguttak. For min del betyr det at jeg i det løpet var fjerde beste løper sammen med Ove Sætra som hadde lik tid.

Etter Lygnaløpet ble jeg og Maren sammen med ca. 40 av de andre deltakerne igjen på Hadeland. Hans Jørgen Kvåle hadde laga en flott treningssamling, og vi koste oss på Åstjern ut året, med gode økter i fint men kaldt vær.

Treninga ute i den strenge kulda viste seg i ettertid å neppe ha vært så lur. Da vi begge ble forkjøla når vi kom hjem.

• Resultater Lygnaløpet

Ski-o-helg i Lier

Neste på programmet var en ski-o-helg med norgescup på hjemmebane. Ski-o-klubben vår fikk slite litt da det kom mye pudder i jula og det ble vanskelig å kjøre løyper, men arrangementene ble flytta ned i lavlandet på åpne jorder. Faktisk jordene til vår egen onkel.

Det var egentlig meninga at jeg og Maren skulle gå på hjemmebane på lørdag, men forkjølelsene gjorde at ingen av oss stilte til start. Vi brukte i stede mye krefter på å bidra før og under arrangementet. Det tok mye krefter, men mange var fornøyde og det er alltid flott med positive tilbakemeldinger. Jeg vil spesielt takke løpsleder pappa, løypekjører Geir Trøen og løypelegger Lars Baklid som dro lasset for å få dette til. Lier Bygdetun var også veldig imøtekommende og en rekke Lierbygdinger stile opp på løpsdagene.

Etter arrangementet ble jeg intervjua av Drammens Tidene og Liernett.

O-treff med NM langdistanse

Nå kommer vi til den virkelige oppturen, helgens NM i Trysil. Vi var begge usikre på formen før start, følte ikke at forkjølelsene virkelig hadde sluppet taket. Maren hadde trent lett de siste dagene og dessuten starta skoleåret. Jeg hadde brukt uka på sofaen og sett Tour de Ski. Jeg tok en joggetur når vi kom fram, og en liten runde på morran før konkurransen. Var usikker på formen og usikker på om jeg var frisk nok til å gå, men bestemte meg for å prøve. Jeg ville gå hardt ut, var kroppen fin var det bra, fungerte det ikke fikk jeg heller bryte.

Det var harde løyper som møtte oss. Maren gikk et svært bra renn og sikra sitt første NM-gull med klar margin.

Marens veivalg til NM-gull.

Jeg følte fort at formen var overraskende bra i den lange løypa og det å ta igjen flere tøffe konkurrenter ga stadig ny energi. Forkjølelsen hadde mot normalt ikke tappa meg for krefter og jeg var full av overskudd trass i litt slimete luftveier. Gjorde heller ingen store o-tekniske feil og forstod knapt hva som skjedde da jeg kom i mål til nest beste tid som nest sist startende, en plassering som ble stående. NM sølv og min første medalje som senior var et faktum. Det var et lite gjennombrudd og virkelig deilig!

Sindres veivalg til NM-sølv. DEL 1

Sindres veivalg til NM-sølv. DEL 2

Etter NM-medaljene var i boks kom det et fint innlegg i Drammens Tidene.

Det gode løpet sikret trolig Maren en plass på junior-VM-laget som skal taes ut etter NM mellomdistanse om knapt to uker. Det ga også meg et svært sterkt ess i ermet når laget til EM, som går sammen med junior-VM i Romania 10.-14. februar, skal taes ut. Nå fokuserer vi treninga mot disse mesterskapene og gjør det vi kan for å holde oss friske. For min del betyr det at jeg vil forsøke å gjøre minst mulig utover å trene og slappe av hjemme den neste måneden, selv om det nok blir noen skolebesøk også.

• Resultater O-treff med NM

Sesongens første ski-o-renn; Ensi Lumen Rastit.

Sesongen er i gang og jeg har for lengst lagt en slagplan for hvordan jeg skal slå konkurrentene. For en drøy uke siden reiste jeg til Finland for å legge siste finpussen på formen. Dette skulle være mitt ess i ermet mot de jeg antar jeg kommer til å kjempe med om en plass til den første World Cup runden i St. Petersburg etter nyttår.

God orientering, dårlig form

Slik gikk det ikke. Vel framme i fantastiske Lappland forrige fredag føltes formen fin. Dagen etter var det “Ensi Lumen Rastit” og jeg gleda meg som en unge til sesongens første skikkelige ski-o-konkurranse. Når jeg våkna om morgenen følte jeg meg litt rusten, men tenkte det bare var nerver.

Rennet gikk ganske bra o-teknisk, men veldig tungt fysisk. Da jeg kom i mål følte jeg meg ikke noe særlig fresh, men var allikevel optimistisk. Utover kvelden følte jeg meg heller ikke noe særlig og neste morgen var jeg ikke i tvil, jeg burde ikke gå langdistansen, kanskje burde jeg heller ikke gått dagen før.

Den konkurransen jeg gikk endte forøvrig med at jeg ble beste nordfmann, ettersom de andre gutta ikke fikk kart og løyper til å stemme overens. Jeg gikk som sagt ganske sakte, men stort sett riktig. GPS-trackingen og resultatene fra løpet, se forøvrig kartet øverst.

En uke, et rom

De resterende dagene i Finland tilbrakte jeg mer eller mindre på soverommet. Formen var langt under middels, men jeg klarte å holde oppe håpet om å få trent noen økter før jeg skulle hjem. Formen forandra seg dessverre lite fra dag til dag, så det endte med at jeg kun fikk gått meg en liten tur på kart siste dagen. Det var fantastisk, vidunderlig og flott. Selv om jeg fortsatt ikke var helt i slag. Jeg forstod da hva jeg hadde gått glipp av og hvorfor de andre kom inn fra alle øktene og syntes synd på meg.

Sprinten jeg tusla gjennom på torsdagen

Eksamen

Nå har det gått enda noen dager, jeg har hatt eksamen i dag, i faget Geomatikk. Det gikk også sånn passe. Det er dette jeg har valgt å utdanne meg innen og derfor anser jeg den eksamenen som den viktigste denne høsten. Jeg studerer i høst bare 50% og har dermed kun to fag hvor det andre er Fysikk med eksamen 18. desember.

Formen er fortsatt ikke bra, men i går var jeg hos legen og fikk Rinexin og Nasonex som har åpna opp veldig. Dermed har jeg trua på at formen skal komme seg og at jeg skal ha en sjanse til å matche konkurrentene til helga på Venabu. Selv om oppladningen ikke har vært optimal satser jeg på at formen til helga blir bedre enn sånn passe…

Dette blir viktig!

Det er kjipt og sitte inne når det ser ut sånn som dette ute!

Før kampen var det en gledelig overraskelse, nemlig at Drammen kommune delte ut to utviklings stipender til lovende utøvere som representerer en klubb i Drammen. Jeg var så heldig å vinne det ene stipendet, så nå er jeg 10 000 kroner rikere, noe som kommer godt med i videre satsning. Det andre stipendet vant Gøran Sørheim som spiller håndball for  DHK, men opprinnelig er fra Lier.

Her mottar Gøran Sørheim og jeg utviklings stipendet fra Drammen kommune.

Bildet er hentet fra dt.no

For de som er interessert i hånball endte kampen med seier til DHK (35-29), etter en underholdene kamp hvor Drammen Håndball Klubb for det meste var i ledelsen.