Foto: Rishabh Mishra (possible248) på Flickr (CC-BY)
Noterer at jeg har skrevet meg inn i historien, så da er det på tide å se framover mot nye mål.
Reiser til USA på fredag for å gå verdenscup i California. Da kan jeg ikke leve på gamle meritter, men må forsøke å prestere på ny!
Sliten, men fornøyd, etter målgang. (Foto: Stein Arne Negård)
Og det som ikke dreper gjør deg sterkere. Ja, det finnes mange utrykk for å si at litt motgang er bra for å bli bedre. Akkurat det beviste jeg til det fulle i dag ved å ta mitt første NM-gull som senior!
Det var helt fantastisk deilig. Jeg forstod i går at det kom til å bli en krevende mellomdistanse i dag, og trolig skiorientering som skulle passe meg perfekt. Det ga trua på at jeg kunne være med å kjempe. Dessverre måtte jeg se meg slått av to av Sveriges beste menn, men det betyr ikke så mye på en dag som dette. De kan vi ta når det blir verdenscup isteden.
Maren var ikke like fornøyd med sitt løp, hun endte som nummer syv i sin klasse, men siden fire av de foran var fra Sverige eller Finland ble det faktisk en bronsemedalje i norsk mesterskap på henne!
I morgen er det NM-stafett, der har ingen av oss lag. Vi satser på å se stafettene og så få oss en treningsøkt i det fine løypenettet arrangørene her har kjørt opp.
(Foto: Stein Arne Negård)
Endelig kom ski-o-sesongen igang for fullt. Snømangel har satt en effektiv stopper for de nasjonale konkurransene tidligere. Og hvilken dag! En utrolig teknisk krevende langdistanse som passa oss perfekt.
Fellesstart ga kamper kvinne mot kvinne og mann mot mann, og i jentenes juniorklasse var Maren aller hvassest og tok et soleklart gull. Jeg er også veldig godt fornøyd med mitt eget løp, etter nesten to timer i skogen kapra jeg en flott bronsemedalje.
I morgen står det individuell mellomdistanse på NM-programmet, forhåpentlig kan vi da sanke flere pallplasser for Lierbygda.
MR-bilde av mitt høyre kne
Etter et sammenstøt under NTNUI Orienterings årlige fotballturnering i september har ikke kneet mitt vært bra. Først var diagnosen strukket mediale kollateralligament. Det trodde vi ble ganske bra og jeg løp etterhvert endel, også natt-NM. Så sa det stopp igjen. Nå var diagnosen betennelse i en fettpute under kneskåla. Jeg tapa og lot være å løpe fra oktober fram til jul, utenom at det ble bra. Deretter ble jeg sendt til MR, og her er svaret på hva som har plaget meg det siste halvåret:
MR høyre kneledd. Standardsekvenser. Det ses en dyp radial ruptur i fremre horn av laterale menisk. Det er en partiell ACL-ruptur. Bone bruise i anteriøre aspekt av laterale tibiacondyl og posteromedialt i mediale femurcondyl. Intakte bakre korsbånd og kollateralligamenter. Intakte mediale menisk. R: Traumatiske radial laterale menisk ruptur. Partiell ACL-ruptur.
På norsk betyr det kort oppsummert at jeg kan gå så mye på ski jeg vil og også prøve å løpe litt etterhvert. Jeg bør derimot ikke drive så mye ballspill, ettersom jeg har et svekka korsbånd. Det er også en skade på menisk,men så lenge kneet ikke låser seg eller glipper er det ikke noe som må opereres.
Skaden hindrer meg ikke i ski-o, og i morgen stiller jeg (og Maren) til start i NM for å kjempe om edelt metall, og forhåpentlig en plass på laget til verdenscupåpning i California om to uker. Det blir deilig å komme skikkelig i gang med sesongen! Deilig blir det også å ha fått rydda all usikkerheten rundt kneet av banen.
Bilde fra forrige vinter. Slik vil vi IKKE ha det...
Veldig lenge siden jeg har skrevet noe her. Det betyr ikke at jeg ikke har hatt mye jeg kunne skrevet om, det har bare ikke blitt prioritert i en travel hverdag. Tittelen på dette innlegget burde nok egentlig vært «Gårsdagens», men planen var liksom å skulle skrive det i går og «Dagens» synes jeg klinger mye bedre.
Jeg sliter fortsatt med det høyre kneet mitt. Først var det en strekk, så når jeg begynte å løpe igjen ble det tendenser til langdistansekne. Nå har jeg hatt ti dager med bare staking og styrke mens jeg har spist Voltaren. Sammen med en uforklarlig hoste og manglende overskudd har det gitt en periode med under middels bra trening.
Da er dere oppdatert på det. Så til det innlegget egentlig skulle handle om. Gårsdagens førsteøkt. Rulleski klassisk helt rolig, 51 kilometer, tre og en halv time:
Jeg trengte denne økta. Den var balsam for sjela. Noen ganger kan trening gjøre fantastisk godt på alle plan (og andre ganger er det bare vondt). Litt som livet generelt egentlig…
I dag stod jeg opp fra de døde. Det vil si at kroppen min igjen fungerte ganske bra. Etter gårsdagens kjempesprekk ble det mye mat, kaker, hvile og søvn. Tilbrakte vel nesten 12 timer i senga fra i går til i dag. Jeg ble dermed nummer ni i mitt hit og tok meg med det videre til morgendagens mellomdistansefinale i NM. Så er det bare å håpe at formen fortsatt er på stigende kurs.
Mine veivalg fra mellomdistansekval.
Mine veivalg fra langdistansen. Fargen viser tydelige hvor kreftene var helt slutt.
Følg meg og Maren i morgendagens finale live fra Maren starter klokken 10:56.
Glad og sliten gjeng på Moussala. Bare 20 km hjem igjen.
Dagens økt:
39,6 kilometer, 2385 meter stigning.
7 timer effektiv løping. Mye halvhøy puls (i2).
Sol, varmt og tynn luft.
Fra Belmeken i Rila Nasjonalpark, Bulgaria.
Til Moussala, 2925 moh. Balkans høyeste topp.
Og tilbake.
Hjemme igjen: Is og brus. Mat.
Økta forbrant kalorier tilsvarende ca. ti liter Coca Cola.
Solbrent.
Sove.
Sliten.
De siste edle dråpene slukes. Moussala er den høyeste toppen i bakgrunnen.
I morgen er jeg forhåpentlig klar for to nye økter.
Mer utfyllende hos Team Kvåle.
Jeg er hjemme på påskeferie og blar gjennom noen avisutklipp mamma har samlet gjennom vinteren. Tenkte jeg skulle dele et med dere. Det er fra dagene før VM langdistanse, hvor jeg forsøker å være offensiv. Det hjalp ikke mye.
Uansett synes jeg bildet (som er fra EM) er artig. Jeg ser direkte redd ut. Og det stemmer. Ned den bakken var jeg livredd!
Foto: Erik Borg
Ved siden av å være syk så skaffer jeg meg en utdanning:
I disse dager har jeg fullført flere prosjekter på skolen og forsøkt skaffe sommerjobb. Var faktisk på mitt første skikkelige jobbintervju i dag. Det var artig. Samtidig spiller fortsatt ikke kroppen på lag og formen er i ferd med å nå et absolutt bunn-nivå.
For fem uker siden var jeg trolig i midt livs form. Det var NM og kreftene tok aldri slutt. Det var som å være i himmelen. Så ble jeg syk, og ukene gikk. Jeg ble aldri skikkelig frisk og måtte kaste inn håndkle før mellomdistanse. I dag var det likevel klart for VM debut etter å ha trent greit siste uka. Langdistanse. Det ble langt og det ble bratt.
Kreftene tok aldri slutt i dag heller. De var aldri der. Jeg hadde bestemt meg for å åpne rolig for å forsøke å gå meg inn i løpet, da jeg var usikker på formen. Det gikk tung fra start og var helt tomt etter halvgått løp. Jeg begynte å fryse kraftig. Slet med å komme meg både opp og ned bakkene. Det var vondt.
Inn til siste passering var det helt slutt, selv om det bare var noen kilometer igjen til mål (riktignok rikelig med stigning) har jeg aldri vært så nær å bryte en idrettskonkurranse i hele mitt liv. Jeg fikk låne en overtrekksjakke og karra meg rundt den siste runden. Selv med overtrekksjakke klarte jeg ikke å holde varmen.
I mål ble jeg vel cirka nummer 28. Det kan være det samme. Ikke akuratt en hederlig plassering, selv om det var nesten 70 startende. Mange såkalte «buljongløpere» foran meg på lista. Likevel er jeg ikke så veldig skuffa. Mest sliten. Formen er det trossalt ikke noe jeg får gjort noe med der og da, og selv om jeg var helt tom klarte jeg å orientere sånn nogelunde inn til mål. Det er en prestasjon i seg selv når man ser stjerner.
Nå er jeg glad denne sesongen er over, men gleder meg til den neste. Det har vært en sesong med opp og nedturer. Himmel og helvete.
Vi er Maren og Sindre Jansson Haverstad, et søskenpar fra Lier som begge satser hardt i orientering og skiorientering.
Maren går på toppidrettslinja ved Drammen VGS, mens Sindre studerer til sivilingeniør innen geomatikk ved NTNU i Trondheim.
Her vil du kunne lese om det vi driver med; trening, konkuranser og annet... Mer om oss »
