Verdenscupfinale
For en måned siden skrev jeg om motgang i det første løpet i verdenscupens finalerunde som ble arrangert i Sverige. De påfølgende dagene gikk mye bedre, det ble ny personlig bestenotering i verdenscupen, en bra stafettetappe og en slitsom ultralang. Ettersom jeg deretter reiste rett til Kina på skoletur følger først nå en liten oppsummering av resten av uka.
Personlig bestenotering
Terrenget i Ånn passa meg svært godt. Det var i hovedsak smale scooterspor og relativt lite kupering. På mellomdistansen klarer jeg å gå kontrollert fra start, noe jeg hadde planlagt på forhånd. Etter en god førsterunde blir jeg nok litt ivrig på den andre, dermed bruker jeg litt for lite tid til å studere veivalg mens jeg går. Dette resulterer i at jeg taper et par plasser på den siste runden, men alt i alt en bra mellomdistanse.


Stafett
Etter en hviledag, med en fin rolig skitur i fjellene like ved Åre var det klart for stafett. Jeg skulle gå på andrelaget, og hadde ønska meg førsteetappe. Fikk denne og hadde skikkelig lyst til å gjøre en god etappe, syntes det skulle bli en bra utfordring og ville forsøke å bli med de beste helt inn. Etter en lang gaffling til førstepost, ble jeg liggende ca. 45 sekunder bak teten sammen med svenske Johan Granath som hadde samme førstepost som meg.
Fra førstepost og inn var stafetten et skikkelig jag, jeg gikk på overfart i forhold til hva jeg vanligvis er god for alene, men hadde likevel brukbar kontroll. Tilslutt kom jeg inn et lite minutt bak teten, men bakerst i en klynge som inneholdt løpere fra og med tredjeplass.
Ove Sætra gikk andreetappe for mitt lag, men fikk dessverre problemer med ryggen og tapte mye. Til slutt gikk Øyvind Watterdal en meget sterk sisteetappe. Det norske førstelaget gjorde det også råbra og vant stafetten. Dermed sikra de også seier til Norge i stafettverdenscupen på herreside. En artig kuriositet her er at Maren var med å ta poeng for Norge under en mix-sprint-stafett i Bulgaria, som teller både i dame- og herrecupen. Denne stafetten har hun skrevet om tidligere: «Mix-stafett – en skikkelig opptur»

Tøff ultralang
Til slutt ble verdenscupen runda av med en distanse jeg gjennom hele vinteren hadde sett fram til med en skrekkblanda fryd. Ultralang. Jeg har tidligere gjort det ganske bra på lenger distanser, og synes dessuten av en eller annen grunn det er ganske attraktivt å pine seg selv over en lenger tidsperiode.
De siste dagene brukte jeg litt tid til å legge en slagplan for løpet, det vil si selve gjennomføringen og inntak av næring underveis. Ca. 35 kilometer i luftlinje og nesten 45 langs korteste veivalg var de harde fakta. Valget falt derfor på drikkesekk i tillegg til langing på passering og av arrangøren halvveis på hver runde. Dessuten ville jeg prøve å henge med langt framme fra start, så fikk det heller resultere i en smell.
Planen gikk bra og jeg var langt framme på min gafling hele den første runden. Allerede på første runding følte jeg meg veldig sliten, kanskje hadde løpene de foregående dagene kosta en del krefter. Orienteringa gikk greit, selv om farta ikke var alt for god.
Ut på den felles sisterunden kom jeg sammen med med Gustav Nordström, Jiri Bouchal og David Bejmer. Prøvde alt jeg kunne å bli kvitt dem ved å gå hardt, men det var kun David som falt av før avslutning. Klarte å holde Jiri bak meg, men Gustav var alt for sterk på slutten. Det er ikke lett når du føler du gir alt, mens de bak bare ligger å koser seg. Endte tilslutt på en brukbar 22. plass.




Kort oppsummert en verdenscuprunde som starta dårlig, men fortsatte mye bedre. Dette ble sesongens siste ski-o-løp, en sesong med nedturer og oppturer. Den største oppturen var kanskje NM-sølvet på langdistanse, mens den største nedturen var helt klart å ødelegge utstyret første dagen i Ånn.
Jeg satser hardt mot neste sesong og oppsummerer nå det gamle året, samt begynner snart med planer mot det nye. Fredag løper jeg sesongens første o-løp, natt-NM. Dette blir den første sesongen hvor ikke orientering har fokus om sommeren, men skiorientering i stedet har hovedfokus hele året.