Fra seiersflyt til nederlag

Jeg river av meg trøya, sykkelskoene og tightsen før jeg stuper ut i den iskalde elva. Svømmer det jeg kan i strømmen, og kaver meg ut til bøya for å stemple, vel vitende om at fem timer og 40 minutters blodslit snart vil være over. På vei tilbake mot land kommer krampene for fullt og panikken sprer seg i kroppen. Fast bestemt og med et klart mål for øyet kjemper jeg meg opp på land og hiver på skoene. I det jeg skal ta på meg trøya oppdager jeg det. Stemplingsbrikka er borte. Jeg ser desperat rundt meg, men den må ha forsvunnet i elva!

Vi skrur klokka de nesten seks timene tilbake. Sammen med Bård Smestad og over 400 hundre andre står jeg på start i min første multisportkonkurranse, AIM Challenge Hemsedal. Konseptet er enkelt, vi skal i startøyeblikket få utdelt kart over Hemsedal med mange poster inntegna. Postene gir fra en til 15 poeng avhengig av beliggenhet og vanskelighetsgrad. På noen poster må det klatres, padles eller svømmes for å få stemplet. Hvert lag består av to personer som må holde sammen i gjennom hele konkurransen. Sammen skal laget velge en rute hvor de i løpet av seks timer får samlet flest mulig poeng ved å sykle eller løpe.

Bård har vært i toppen i denne konkurransen mange år på rad, og vant senest i fjor. Vi har derfor et mål om å kjempe i toppen også i år. Etter en rask titt på kartet setter vi full fart mot postkode 51, som er klatring. I frykt for at det her vil bli stor kø senere på dagen. Deretter har vi bestemt oss for å dra syklene 900 meter oppover på sti, i håp om å kunne sykle videre fra Myljofjellet. Stiene viser seg å være dårlige og det blir mye trilling og bæring, også kalt «hike-a-bike». De første poengene går sakte og tida fort. Vi er i sterk tvil om taktikken vi har valgt, og sliter oss framover på sti som føles mer lik en steinrøys.

Etterhvert kommer vi ut på bedre vei, og plukker poster på sykkel, med korte avstikkere på beina. På sykkelsetet er vi ganske gevne, men Bård har vært litt syk etter Birkebeinerrittet sist helg, så jeg er klart sprekest i løpinga. Derfor tar vi etterhvert fram strikken og jeg «tauer» Bård på de korte løpestrekningene. Slik utjevner vi forskjellen og kan holde et høyt tempo hele veien.

Mot slutten ligger det mange poster med lave poengsummer som vi kan plukke med oss og samtidig enkelt beregne tida vi har igjen veldig nøyaktig. De siste timene blir borte på et blunk, men vi har god flyt og en følelse av at dette kommer til å bli skikkelig bra. Mot slutten gjør vi unna nok en klatrepost i Hemsedal sentrum, før det fatale altså skjer: Brikka jeg hadde rundt halsen forsvinner i elva.

Jeg forstår med en gang at alt håp er ute og blodslitet forgjeves. Har aller mest lyst til å bare legge meg ned å grine.

Vi ser en stund etter brikka, før vi gir opp og sykler opp til mål for i alle fall å være inne til tidsfristen.

Skuffelsen er enorm. Vi regner sammen poengene våre etter målgang, selv om vi aldri vil få noe offisielt resultat. Konklusjonen er oppløftende, men gjør ikke skjebnen noe mindre sur.  Med postene vi hadde tatt frem til brikka ble borte ville vi blitt nummer to (333,6). Hvis vi i tillegg hadde tatt de tre postene vi hadde planlagt på veien opp til mål (34, 57 og 60, totalt 10,1 poeng) ville vi vunnet med 0,8 poengs margin. Det er klart at vi aldri vil kunne si sikkert om vi hadde funnet disse uten problemer i løpet av 18 minutter som GPS’en viser vi hadde når jeg hadde kommet på land. Men jeg anser det som svært sannsynlig…

?Premieutdelinga på kvelden kan regnes som ren tortur. Å se de tre beste lagene få utdelt turutstyr til mange tusen kroner svir når vi vet at vi også burde stått på pallen i dag.

Historien er ikke slutt. For neste dag skjer noe helt usannsynlig! Vi bestemmer oss for å ta en tur nedom elva på vei hjem. Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg hadde absolutt ingen tro på at brikka skulle dukke opp i en stille bakevje. Vi ser oss rundt noen minutter, både fra begge sider av elva, og fra brua over. Til brikka er det festa en knall-gul jojo av typen man bruker til heiskortet i skibakken, og en rem til å ha rundt halsen. Jeg har som sagt egentlig gitt opp, mens Bård tusler litt nedover elvebredden står jeg på brua og stirrer på plassen der det skjedde. Da plutselig får jeg øye på noe lite og gult, som ligger på bunnen. Kan det virkelig være? Har den blitt liggende på bunnen i et stilleparti like på skrå nedenfor der jeg gikk i land?

Jeg stormer ned til elvebredden og synes prikken ligner veldig. Deretter roper jeg på Bård. Han er ikke i tvil, og kler av seg før han stuper ut i vannet. Men det er for dypt, og for kaldt. Lufta blir slått ut av kroppen med en gang man dykker. Lysbrytingen gjør at vi blir lurt, den ligger mye dypere enn jeg tror, og selv om den synes godt over vannet, er det umulig å se noe uten svømmebriller nede på dypet.

Jeg kler av meg, og manner meg opp for et forsøk. Har egentlig ikke lyst, og gårsdagens bad sitter friskt i minnet. Trekker pusten dypt flere ganger, kvier meg, men stuper. Synes jeg svømmer langt nedover, ser ingenting. Skimter kanskje en kontrast på dypet. Når bunnen, griper rundt meg. Der! Jeg har reima! Mister den nesten, ser fortsatt ingenting der nede, men griper den hard og svømmer oppover. Vel oppe er alt inntakt: brikka, reima og jojo’en.

Vi får levert brikka tilbake, og slipper i alle fall og erstatte den. I tillegg har vi et lite håp om at arrangøren vil lese den av og plassere oss på andreplass på listene. Det er stor forskjell og stå som «ikke godkjent» og nummer to!

Et par tørre fakta (før GPS gikk tom for batteri etter fem timer og 52 minutter):

• Distanse: 57,12 kilometer
• Stigning: 1739 meter

Vår taktikk ga ganske kort distanse og lite stigning. Men vi sparte neppe mye tid på dette i forhold til andre alternativer uten bæring av sykkel. Løpet kan også studeres på Garmin Connect.

Kort oppsummert ble dette et minne for livet, og en konkurranseform som ga mersmak. Arrangørene tilbød en fin løype og en strålende ramme rundt arrangementet. Kanskje stiller vi samme laget neste år? Da med brikke festa på en bedre måte og kun seier i blikket!

På vei hjem til Trondheim fikk vi oss en fantastisk joggetur over Knutshøe-ryggen ved Gjende. Dog med noe tunge bein. Nedenfor er noen bilder derfra, fra den mye omtalte elva og fra premieutdelinga, som Bård har tatt med mobilen.