Nedtur fulgt av gull og seiersjubel
Kort fortalt kan jeg nok si at dette ble en veldig interessant helg. På lørdag løp jeg mitt livs dårligst løp (det føltes iallefall sånn ut der og da), før jeg på søndag løp fikk gull i junior-NM-stafett sammen med Synne Baklid og Therese Haare.
Jeg kan med hånden på hjertet si at lørdagens løp var et av mine desidert dårligste de siste ti årene. Det var rett og slett ingenting som fungerte. Etter VM i Trondheim var jeg syk i tre uker, hvorav jeg ikke hadde en eneste treningsøkt. Derfor startet jeg treningen frem mot NM for en uke side, og vil kanskje si at jeg var relativt ivrig. Så denne uka har det blitt en del trening, noe kroppen har merket. Det er faktisk tøft å plutselig skulle trene som vanlig etter tre uker uten trening. På start på lørdag hadde jeg to stykk lår som var helt forferdelig vonde. Bare det å gå ned eller opp en trapp var et mareritt allerede FØR start.
De første postene gikk i ganske fint terreng, som ikke var veldig kupert. Jeg la likevel igjen nesten et minutt til førstepost. På vei til tredjepost var jeg usikker på om jordet var lov å løpe på, så brukte litt tid før jeg kom meg ut på det. På femte post må jeg rett å slett ha løpt rett over et søkk uten å merke det, noe som førte til at jeg løp opp på toppen bak der posten var. Etter noen turer opp og ned der jeg trodde posten skulle ligge, så jeg Silje Uhlen Maurset, Anekke Hald Bjørgum og Oda Wennemo løpe lenger opp på en annen ås. Da tok det ikke lang tid før jeg forstod hvor jeg var, og hvor posten skulle ligge.
Jeg tok nok med meg mye av det som skjedde på denne posten videre også mot neste post.
Klarte rett og slett ikke nullstille meg. Tankene gikk hyppigere over på andre ting, som at låra er vonde og stive som tømmerstokker. Og jeg undra meg over om jeg pusta like tung tidligere i år.
Det var dermed ikke rart at jeg la inn en ganske stor bom også på sjette- og syvendepost. Herfra og inn gikk løpet bedre, men ikke bra. Dette er et løp jeg ønsker å fortrenge så fort som mulig, men det viser meg også at man må være et hundre-og-ti-prosent fokusert gjennom hele løpet for å lykkes. Det skal nemlig ikke mye til før minuttene flyr.
Heldigvis fikk jeg en litt annen opplevelse på søndagens stafett. Der løp jeg på førstelaget til Konnerud, sammen med Synne Baklid og Therese Haare. Synne løp første etappe, noe hun taklet veldig bra. I underkant av tre minutter foran henne inn var Gøril Rønning Sund, mens Anna Ulvensøen vekslet rett foran Synne, som dermed løp inn som nummer tre blant de førti lagene.
I dag var jeg innstilt på å løpe så gått jeg kunne, ikke tale om at jeg skulle vimse opp og ned rygger eller søkk som i går!
Til førstepost brukte jeg en del tid på å komme meg ordentlig inn på kartet. Det tok ikke mange poster før jeg lå først i løypa, da var det bare å stå på inn, lese kartet og skaffe en størst mulig luke bakover før jeg sendte stafettpinnen videre til Therese Haare. Hun leverte en bra sist etappe som holdt til et suverent gull. Det var nesten ikke spennende engang, da hun løp ut fem minutter foran neste løper og kom inn over ni minutter før andreplassen.
Følelsen av å se Therese stemple i mål som nummer en var ubeskrivelig. Det å vinne som et lag er en utrolig god følelse, spesielt når du vet at du løp så godt som du hadde forutsetninger til. Nå er fokuset rettet mot neste helg, hvor jeg har tenkt å jakte på et nytt gull, så da er det bare å roe litt ned på treningen og ligge med bena høyt.
