NM Ultra i tøffelterreng

Generalsekretær og gullgrossist Bjørnar Valstad hadde uttalt at man kunne løpe orientering med tøfler i årets NM Ultralangdistanse som skulle arrangeres i Sørreisa. Ettersom jeg trener for fullt mot vinteren og liker å slite litt mer enn 15 minutter når jeg først stiller opp, var det klart at dette skulle jeg være med på. Flybilletten nordover ble bestilt allerede i mai!

Torsdag for to uker siden fløy jeg til Tromsø og tok ut leiebil. Turen gikk først ut på Kvaløya, hvor jeg bodde i telt (Nytt liggeunderlag skulle gjøre natta behagelig, men jeg hadde ikke tatt med nattlige minusgrader i beregninga når jeg plukka med meg sovepose. Natta ble kald.) og besteg folketoppen Store Blåmann. Fantastisk vær og fantastisk landskap.

Fredag kveld kjørte jeg tilbake til Tromsø, plukka opp Einar, Espen og Hanna før vi durte sørover, mot nettopp Sørreisa. Etter nok en dårlig natts søvn var det klart for Ultra. Dårlig trening uka før, under og etter VM (som jeg var med å arrangere) gjorde sitt til at jeg var spent på formen. For å kompensere for dårlig trening kan man som kjent bare innta litt ekstra energiprodukter. Jeg tapet derfor fast energigel rundt omkring på kroppen i mine forberedelser til en strabasiøs tur. Tidligere erfaringer har vist at ved å innta denne typen fastfood cirka hver halvtime under lengre konkurranser gir meg ekstra energi. (Hvem skulle tro det?)

De første par postene ut fra start var jeg ustø på kursen og ubesluttsom på trasevalgene. Rota meg inn i de fleste grøntområder på veien og tapte tid. Deretter fikk jeg god flyt, og fram til passering var det knapt nok stigning å snakke om, så kilometerne fløy unna. Valstad hadde absolutt vært inne på noe i sine uttalelser.

På sisterunden var det lite som minnet om at jeg fløy, her kom motbakkene og undervegetasjonen fram. Jeg har aldri vært kjent som noen motbakkespesialist, så når vår nybakte verdensmester Olav Lundanes og co passerte meg i stigningen ut fra arena så det nok for dem mest ut som om jeg stod stille. Effekten av koffeindrikken Maren langa til meg på passering merka jeg lite til. Maren stod forøvrig over løpet på grunn av en sykdomsplaget kropp, hun er derfor fotografen bak de fleste av bildene tatt under løpet.

Til slutt ramla jeg i mål som nummer 24 på tida 2:42:45, et sekund bak Ivar Haugen. Det ble akkurat siste premieplass, altså perfekt tima for å motta et par veldig fine Sørreisa-strikkavotter.

Konklusjonene blir:

Sørreisa har tøffelterreng.
6:30 på kilometeren i 25 km er hva jeg var god for. Jeg løper for sakte.
Lundanes vant på 2:14:52, og hadde da ca. 5:20 på kilometeren. Det kan neppe kalles ultralangt. Men kanskje ultraraskt?
Løypa ga ikke de store o-tekniske utfordringene, men var likevel en fin o-opplevelse.
Terrenget bød stort sett på rett-på-løping.
Jeg ble slått av mange «gamle-seige-gubber». Nevnte Valstad var dessverre en av disse. Heldigvis holdt jeg den berømte Tveite fra Ås bak meg.

Søndag reiste vi en NTNUI-gjeng ut på Senja for en liten restitusjons-fjelltur. Først rista vi av de mindre høydesterke ved å bomme på toppen Breidtinden, før de tøffeste av oss besteg den riktige toppen. Breidtinden er forøvrig høyeste toppen på Senja. Nede ved havet avsluttet jeg turen med årets siste og nordligste havbad. Før vi dro hjemover ved hjelp av bil, båt og fly.