Kanskje neste år?

Jeg er ikke like fornøyd med mitt junior-VM som Sindre er med sitt EM. Målet før mesterskapet startet var å ta en individuell medalje, noe jeg viste ville bli hardt, men det var jo det jeg hadde trent for hele høsten og vinteren, så jeg trodde jeg skulle ha en sjanse til å klare det.

Langdistansen

Før start var jeg nervøs og redd for at jeg kom til å drite meg rett ut. Og hvordan var egentlig formen min i forhold til de andre?

Underveis følte jeg at kroppen ikke hang helt med, fighterinstinktet var delvis ikke tilstede og kroppen var tung. Dette gjaldt spesielt i motbakkene, enkelte ganger var jeg usikker på om det var søndagstur eller junior-VM jeg var på. Derimot stortrivdes jeg i nedoverbakkene, med skumle utforkjøringer i småtett skog og mange skuterspor å gå seg bort i. Jeg klarte å unngå bomming, men på et av langstekkene tok jeg et dårlig veivalg hvor jeg tapte bortimot et minutt. Det var også andre steder jeg tapte noe på veivalg, så totalt tapte jeg to minutter på dårlige veivalg. Det gjorde at jeg til slutt endte på en 5. plass to minutter og 38 sekunder bak gullvinner Barbro Kvåle fra Norge. Noe jeg var bra fornøyd med.

Sprint

Jeg håpet langdistansen skulle gjøre godt for kroppen, så jeg nå hadde toppformen inne. Uka før mesterskapet hadde jeg trent lite og ikke fått gjennomført hardøktene jeg ønsket fordi jeg var sliten og ønsket å komme til mesterskapet med et overskudd fremfor småsyk.

Flyten var så som så, og bildet over beskriver godt hva som skjedde to steder underveis i løpet. Det tapte jeg 20-30 sekunder til sammen på, noe som rett og slett er for mye når det er sprint man går. I mål ble jeg nummer ni, nærmere to minutter bak de beste. Når man holder langdistansetempo på en sprint er man dømt til å bli et stykke etter. Jeg hadde rett og slett ikke fart i kroppen, selv om jeg følte jeg kjempet bra.

Mellomdistanse

På forhånd min antatt beste distanse, hadde det ikke vært for at det var fellesstart. Jeg startet på tredje rekke, bak to jenter fra Ukraina. Hvor hun ene, av en eller annen merkelig grunn valgte å stå igjen noen sekunder på startstreken da startskuddet gikk. Dermed lå jeg allerede litt bak fra første sekund.

Vi hadde tre «sommerfugl-vinger” i gafflinga, før det var et par poster på veien tilbake til mål. I første vinge lå jeg i en strøm av løpere og orienterte meg fremover. På de to siste rundene var jeg mer eller mindre alene og måtte prøve å holde farten oppe så godt jeg kunne. Når jeg var på vei ut av sommerfuglen så jeg en klynge med løpere foran meg. Jeg prøvde å få kontakt, men de gikk i omtrent samme tempo som meg og holdt luka bakover. Det var litt vanskeligere orientering inn mot siste post, her klarte jeg å knappe innpå litt og få kontakt med de to løperne som hadde slept klynga jeg tidligere hadde sett foran meg. Dette holdt til en skuffende 13. plass. Heller ikke på mellomdistanse holder det med langdistansetempo. Er jeg rett og slett ikke raskere?

Stafett

På stafetten var jeg anvist til andrelagets andreetappe. Dermed var målet å ikke gå noe dårligere enn jentene på førstelaget og ha høyere fart i sporet enn hva jeg hadde hatt de andre dagene, i håp om at jeg ihvertfall burde klare å gå fortere enn en snegle på en av distansene…

Jeg klarte å unngå bommene også på stafetten, farten håper jeg var bedre enn de andre dagene, og jeg gikk fortere enn en av jentene på første laget. Så da får jeg vel si meg greit fornøyd med min innsats på stafetten. Også de andre jentene på laget mitt gikk bra, noe som gjorde at vi kom på en finfin femte plass med kun et andrelag foran oss.

Mange vil nok mene at jeg er vell negativ, men når målet er medalje individuelt og beste plassering blir en femteplass, klarer jeg ikke helt å smile over prestasjonene mine. Beste plassering er i tilegg en plass dårligere enn i fjor. O-teknisk har jeg gjennomført fire gode løp, men hva hjelper vel det når tempoet i sporet er saktere enn for en snegle. Og i snegletempo er det faktisk ikke så vanskelig å lese kartet og unngå å bomme.
Allerede etter mellomdistansen satte jeg meg ned med Marte Reenaas (juniorlandslagstrener) og planla hva jeg skal gjøre frem til neste sesong for å bli bedre. For jeg har fremdeles en drøm om individuell medalje i junior-VM, og neste år er siste mulighet til å klare det. Frem til da er det to ting som gjelder, det ene er å bli MYE bedre på ski, det andre er å knuse konkurrentene i orienterings løypa til sommeren 🙂

Selvom jeg ikke synes det gikk veldig bra på løpene, hadde jeg en utrolig morsom uke. Juniorene bodde på en egen hytte, og her skjedde det litt av hvert. Vi skrev blant annet en utrolig fin sang, som ble fremført til 20 i stil. Ellers spilte vi Ligretto, spiste kaker eller vafler og sloss med løypemaskinene i slalåmanlegget på sjusjøen.