Himmel og helvete
For fem uker siden var jeg trolig i midt livs form. Det var NM og kreftene tok aldri slutt. Det var som å være i himmelen. Så ble jeg syk, og ukene gikk. Jeg ble aldri skikkelig frisk og måtte kaste inn håndkle før mellomdistanse. I dag var det likevel klart for VM debut etter å ha trent greit siste uka. Langdistanse. Det ble langt og det ble bratt.
Kreftene tok aldri slutt i dag heller. De var aldri der. Jeg hadde bestemt meg for å åpne rolig for å forsøke å gå meg inn i løpet, da jeg var usikker på formen. Det gikk tung fra start og var helt tomt etter halvgått løp. Jeg begynte å fryse kraftig. Slet med å komme meg både opp og ned bakkene. Det var vondt.
Inn til siste passering var det helt slutt, selv om det bare var noen kilometer igjen til mål (riktignok rikelig med stigning) har jeg aldri vært så nær å bryte en idrettskonkurranse i hele mitt liv. Jeg fikk låne en overtrekksjakke og karra meg rundt den siste runden. Selv med overtrekksjakke klarte jeg ikke å holde varmen.
I mål ble jeg vel cirka nummer 28. Det kan være det samme. Ikke akuratt en hederlig plassering, selv om det var nesten 70 startende. Mange såkalte «buljongløpere» foran meg på lista. Likevel er jeg ikke så veldig skuffa. Mest sliten. Formen er det trossalt ikke noe jeg får gjort noe med der og da, og selv om jeg var helt tom klarte jeg å orientere sånn nogelunde inn til mål. Det er en prestasjon i seg selv når man ser stjerner.
Nå er jeg glad denne sesongen er over, men gleder meg til den neste. Det har vært en sesong med opp og nedturer. Himmel og helvete.