Skisirkus på Beito

Hei! Ja, det er meg. Du trodde kanskje jeg hadde lagt skia på hylla, kasta inn håndkledet eller lagt på røret? Der tok du feil, men det kan jeg ha full forståelse for, ettersom jeg ikke har skrevet et ord her om egen satsning siden mars.

Jeg satser fortsatt for full guffe. Den problematiske menisken ble operert i sommer. Det medførte en heller middels treningsperiode i juli og august. I høst har jeg trent bra, blant annet med 14 dagers bresamling i Val Senales i Nord-Italia. Riktignok er kneet fortsatt skranglete, men en får tro at det nå går rett veg.

Så til det denne bloggposten egentlig skal handle om: åpning i langrenn på Beito. Alle våre beste skiløpere var på plass, det var også jeg. Nervene lot heller ikke vente på seg blant smøretrailere og stressa smørere. Kort oppsummert havna jeg langt ned på lista. Jeg hadde håpa jeg skulla ha tatt noen steg siden sist jeg gikk et vanlig skirenn. Det er to år siden. Der ligger nok også litt av forklaringa, man blir neppe god i langrenn av å gå et renn annethvert år. Skirenn er noe helt annet enn orientering og ski-o. Det er så mye mer vondt når det eneste man tenker på er å gå enda fortere. Belastningen er også mer stabilt høy. Fartstilpassning på grunn av krevende poster er naturlig nok ikke-eksisterende og utforbakkene går alt for fort unna sammenligna med motbakkene.

Så hva kan jeg ta med meg som var positivt? Først og fremst ble det en uhyre bra økt, dernest klarte jeg å følge planen. Den var å åpne kontrollert for å ha litt å gi på slutten. Gøy var det også! Jeg har helt klart godt av å gå flere skirenn.

Nå er det tilbake på Sjusjøen for å avslutte ski-o-samling der. Fortsatt har jeg en jobb å gjøre innen sesongens store mål som er VM i Kasakhstan i mars. Dit er det (kanskje heldigvis) nesten et tredjedels år.