En god dose flaks, riktig utstyr og viktigheten av å kunne bruke det

For litt over to uker siden var jeg i Lofoten med en vennegjeng fra Trondheim, for å gå på topptur. På den tredje dagen opplevde vi noe vi helst ville vært foruten.

Vi hører et drønn i snøen og bestemmer oss for å snu, men etter at jeg har rygget to meter hører jeg noen roper «Skred». Jeg prøver å snu meg i kjøreretningen, mens jeg roper «hva gjør jeg nå». Det neste jeg husker er at jeg ligger godt begravd i snøen (ca 1.5 meter under) og har ikke mulighet til å bevege meg.

De neste minuttene er lange, i perioder puster jeg raskt og er stresset, i andre lurer jeg på om det kommer til å gjøre vondt å dø, og tenker på alle personene som står meg nær. Gjennom snølaget hører jeg ingenting, noe som gjør det umulig for meg å vite hvordan det har gått med de andre.

Heldigvis hadde vi med oss en god dose flaks på tur. Vi var fem personer i følget, og gikk med god avstand, noe som gjorde at vi ble bra spredd i skredet. To stykker blir tatt med cirka 150 meter nedover et sidesøkk med skredet, men klarer å komme seg løs på egenhånd. En blir tatt med 30-50 meter lenger enn meg og klarer også å komme seg ut selv. Den siste personen er omtrent 20 meter unna meg og sitter fast fra livet og ned, men kommer seg løs med litt hjelp.

Da de to som var nærmest meg hadde kommet seg løs og ringt etter hjelp startet de straks å søke etter meg ved hjelp av sender/mottakeren. Selv var jeg bevist fram til søkestangen traff meg, men etter det er det kun bruddstykker jeg husker. Følelsen av å endelig kjenne søkestangen mot armen og så hard i øret er ubeskrivelig, men når snøen pakker seg over meg og jeg skriker alt jeg kan, men hører fremdeles ingen reaksjon tror jeg ikke de vet de har funnet meg. Etter det husker jeg ikke så mye. Akkurat når de graver ut hodet har jeg vage minner om at jeg først tror jeg ikke lenger lever, før det går opp for meg at jeg faktisk er i live. Deretter er det neste jeg husker at de holder på å grave ut beina mine.

Guttene gjorde en fantastisk jobb, og alt riktig etter at de selv hadde kommet seg ut av skredet.

Jeg har vært heldig, og kom ut av hendelsen med livet i behold uten en skramme og ønsker med dette innlegget å belyse hvor utrolig viktig det er å ha med riktig utstyr om uhellet først skulle være ute. Alle fem hadde med sender/mottaker(skredsøker), søkestang og spade. Det hjelper ikke å ha det med om man ikke kan bruke det! I tillegg er det ingen hjelp om ikke alle har alt. Men det er ikke nok med riktig utstyr, man må også ta forhåndsregler og planlegge hvor man skal gå i forholdt til vær og skredfare.

I tillegg ønsker jeg å takke Even Nyhus, Sindre Henriksen, Håkon Eggebø og Roy-Remy Hopland for den fantastiske innsatsen de gjorde i skredet. Og den støtten jeg har fått av familie og venner i ettertid har betydd utrolig mye for meg. Nå begynner jeg å få ting på avstand, formen begynner å bli mer som den var før og hodet gjør mindre og mindre vondt. Sola skinner ute og jeg skal på skolen, livet er ikke så verst!